Trøtt som ei burugle grunnet kronisk søvnmangel i natt, men fast bestemt på å ikke sove bort den vakre dagen startet jeg med friskt mot. Eller i alle fall så godt jeg kunne. Viljen var sterk men kroppen svak ;)
Heldigvis har jeg to vakre følgesvenner, blandingshunden Prins Nergård og Viktoria's lille chihuahua Bella, som holder meg i ånde. Så etter en kjapp dusj på mårrakvisten tok jeg begge med på en lang tur i det nydelige solskinnet. Skulle bare få tiden til å gå mens jeg ventet på min herlige venninne Veronica.
Kaffebesøk på formiddagen sier man jo ikke nei til, og hundene var rolige og fornøyde etter turen, så alt lå an til en koselig kaffeskvett i sola.
 |
| Lille Bella og Prins Nergård <3 Ikke det beste bildet, men prøv å få to valper i ulik størrelse til å være rolig samtidig og sammen! ;) |
Mens vi sitter ute og skravler og ler kom jeg plutselig på at jeg måtte ringe min x-mann, Jonny, som hadde prøvd å ringe meg mens jeg gikk tur. Jeg fant nemlig fort ut når han ringte at en hund i hver hånd i tillegg til hansker, viste seg å være en umulig oppgave med en ny touchtelefon. Var ikke mye touch med de hanskene på. Det skal være sikkert og visst. Men de som så meg i forsøket hadde det nok morsomt ;)
Så jeg ringer da innimellom skravling og kaffedrikking.
Nyheten han kommer med fikk meg til å nesten sette kaffen i vranghalsen og jeg ble umiddelbart helt skjelven.
Jonny har i flere måneder gått å ventet på en undersøkelse med påfølgende utblokking av en blodåre til hjertet. Og nå hadde han fått time.
INNLEGGELSE SAMME DAG SOM MEG - OPERASJON SAMME DAG SOM MEG!
Det skulle ikke være mulig!!
Som sagt så ble jeg umiddelbart skjelven, så litt hysterisk latter og tilslutt en god dose galgenhumor.
Hvor stor er nemlig sjansen på at dette kan skje?? Jeg er ingen matematiker, så jeg aner ikke - men jeg vil tippe at den ikke er spesielt stor.
Mine reaksjoner kom selvsagt på grunn av ungene. Det får være måte på hva de skal gå igjennom, og jeg tror i mitt still sinn at både mamma og pappa på operasjonsbordet samtidig ikke er noen ønskesituasjon akkurat selv om ikke inngrepene er de verste man kan få. Så jeg ringer til sykehuset - igjen. Her må ting oppklares.
Etter to forsøk tidligere på dagen, så kommer jeg endelig igjennom og den hyggelige damen går gjennom mine innleggelses-papirer og konstaterer at jeg legges inn 4.oktober men opereres ikke før den 6.oktober - IKKE den 5. som vi først har trodd!
O lykke! Det vil si at jeg kan ta meg av mine vakre mens pappaen er inne og når jeg blir trillet inn til operasjon er han på tur ut av sykehuset og kan være der for ungene. Puuuuuuh!
Livet er merkelig dere...og aldeles ikke kjedelig på noen måte. Det skal sant være sikkert :)
Så nå blir det ny ringerunde til skolen for å informere hva ungene har i vente. Nå - ikke bare mamma , men pappa også.....
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar