Så var det på 'an igjen....

Vet at mange av mine venner fulgte joggebloggen med stor fornøyelse. Dessverre ble den kortvarig. Har etter påske vært mye sliten, og i mitt stille sinn så har jeg forbannet de som påstår at man får mer energi av å trene! Ikke jeg nemlig! Ble liksom mer og mer sliten uten å egentlig skjønne hvorfor. Jeg ville jo så gjerne stå på og ikke minst ta rotta på min vakre førstefødte på 3000 meter'n! Men den gang ei. Etter hvert kom den naturlige forklaringen på det.

I 2007 ble jeg diagnostisert med hjernesvulst - godartet sådan. Den gangen brukte jeg lang tid på å akseptere at det fantes noe inni hodet mitt som ikke skulle være der og det var en lang sorgprosess for meg å komme igjennom. Men i årenes løp så har man liksom slått seg til ro med at legene sa at dette kunne jeg leve med i mange,mange år. Bakdelene har jo selvsagt vært plagene jeg har hatt siden jeg ble syk første gang - men med herlige unger, en flott kjæreste, familien min og gode venner så har jo livet gått sin gang så godt som det var mulig.

Skulle egentlig vært på ny MR i januar, men merksnodig nok så klarte jeg å unngå ikke mindre enn to avtaler på sykehuset?! Nesten som om kroppen har merket at noe var galt igjen og nektet å forholde seg til det.
I begynnelsen av juni kom jeg meg omsider avgårde til den hersens MR'n og forrige onsdag kom resultatet.
Det verste av alt er at jeg hadde ingen dårlige forutanelser når jeg skulle opp til Snorre (nevrokirurgen), men ante uråd når jeg satt meg ned hos han. Og joda - så kom jo selvsagt den beskjeden jeg IKKE ville ha.

DRITTSVULSTEN har vokst igjen!! Og ikke nok med det, men nå var den blitt såpass stor at jeg må inn til operasjon rett over sommeren. For som han sa: "Vi kan gjøre dette som en planlagt operasjon...."
Unødvendig å si at det ble litt tårer der og da, men jeg samlet meg fort sammen da jeg fant ut at å gå bæljende gjennom sykehuskorridorene i min ensomhet ikke tok seg helt ut. Tok sånn generelt springfart ut av kontoret, men mannen var ikke helt tapt bak en vogn - så han skriblet ned mailadresse og telefonnummer slik at jeg kunne kontakte han når spørsmålene kom.

Helvetesuka var definitivt igang!

Og spørsmålene lot selvsagt ikke vente på seg... Eller rettelse: Først en SINNSYK angst for selve operasjonen. Det er vel ingen som kan komme å påstå at det er spesielt facinerende at noen skal åpne topplokket, brette hjernehalvdelene til sides, for så å romstere nedi der for å plukke ut en svulst?!
Etter angsten kom kaoset. Kaoset av tanker som bare kommer helt av seg selv og lager en røre av dimensjoner. Der man trodde man var relativt gjennomtenkt - både i forhold til sykdommen og livet generelt - fikk jeg nå erfare at alt ble en grøt som gjorde det vanskelig å tenke klart. Faktisk så tror jeg at hjernecellene virkelig har fått kjørt seg med at innehaveren gikk sånn passelig i sjokk.

Så kommer spørsmålene:
- Hovedspørsmålet er jo selvsagt om dette kommer til å gå bra? Og joda - all sunn fornuft tilsier at dette kommer til å gå helt fint. Legene er av de beste i hele landet sier de som har peiling. Kan tilogmed være oppe og hjemme etter bare få dager ifølge Snorre. HURRA!!

Så setter jo selvsagt katastrofetankene inn i mine omtåka hjerneceller og skremmer vettet av meg. Da tenker jeg på alt jeg må gjøre klart. Alt må være på stell hjemme, huset må rundvaskes, alle papirer ryddet i, passord må deles ut, ALT må være organisert ned til minste detalj! I tilfelle.... Ja i tilfelle hva?? For det finnes faktisk ikke noe alternativer her - DET SKAL GÅ BRA!!

Og oppi alt dette har mine elskede barn, min herlige kjæreste, min Prins, min skjønne familie og mine fantastiske venner måtte se på at jeg har gått fra det ene ytterpunktet til det andre. Rolig i det ene øyeblikket og totalt i oppløsning i det neste. Men det er naturlig sier alle. Når man opplever en krise i livet sitt vet man aldri hvordan man reagerer - det har de sannelig fått erfart de som er rundt meg.
I løpet av en uke har jeg sunget, grått, ledd, mistet matlysta, gjort sprøe ting, hatt hjertebank, ikke sovet i det hele tatt eller sovet usannsynlig lenge, hatt fine samtaler, trukket meg vekk fra alt og alle, skjelt ut min vakre sønn i et anfall av total angst -over en bagatell , vært helt apatisk og grått enda mere. Jeg håper VIRKELIG at det er naturlig! Hvis ikke tror jeg at jeg holder på å bli helt sprø.

Men - jeg skulle SÅ ønske at det fantes et støtteapparat for de rundt meg, spesielt for ungene. Er usikker på hva dette gjør med dem, selv om vi prater åpent om både oppturer og nedturer. Jeg håper ved Gud at jeg ikke lager varige mèn på noen av mine vakre tre oppi det hele... De er uten tvil mitt livs lys og jeg elsker dem over alt på jord :)

Lister! Det glemte jeg nesten. Jeg har også skrevet lister over ting jeg ikke må glemme. Og ikke minst så trenger jeg listene for å rydde i hodet mitt, når kaoset er komplett. Blir sikker å blogge mer om det etterhvert for jeg antar at bloggen kommer nok til å bli min "ryddu ryddu"-avdeling fremover når sjansen byr seg. Men jeg vil bare få med at det viktigste på listen min er å få si hver eneste dag (spesielt til ungene mine) og de andre rundt meg : Jeg elsker dere! Av hele mitt hjerte :)

Ja så nå har jeg gitt meg selv en uke til å miste totalt kontrollen OG skrevet en sannsynligvis usammenhengende blogg, men nå kjenner jeg at jeg henter meg inn igjen.  Puster med magen og venter på at kjæresten min skal komme hjem i helga sånn at vi kan kose oss å få snakket rolig om det som ligger foran oss nå. En fin sommer, en operasjon og mange fine år med våre vakre barn.

Life is good! Og bedre skal det bli når alt dette ligger bak oss :)

God helg alle sammen!

Klem fra Nina