Med ondt skal ondt fordrives!

Gode ordtak er gull verd når man skal motivere seg selv til å gjøre ting man VET er godt for kroppen. Ihvertfall i følge andre.. 

Dette handler da selvsagt om trening. Ja dere hører rett! Trening!

I alle år har jeg hatt en ide om at kroppen skulle få forfalle i fred uten noen nevneverdig innblanding fra min side. Men hva skjer? Joda - visse faktorer begynne å gjøre seg gjeldende:

1. En skrantende helse.
2. Former som sakte men sikkert begynner å flyte ut i hverandre.
3. Elendig genmateriale på kreftfronten. Skikkelig skremselspropaganda å få det innpå livet i flere omganger.
4. Ekstremt mye hjemmesitting de siste årene på grunn av den skrantende helsa.
5. Ufattelig kjedsomhet etter x-antall formiddager i min ensomhet mens andre er på jobb/skole.
6. Forfengelighet.

Kan jo begynne med disse seks punktene, men det kommer sikkert flere til etterhvert...

Morsomhetene startet når jeg plutselig fikk kontakt med en av mine gamle venninner som gjorde meg oppmerksom på at det finnes et tilbud på dagtid for oss som er enten sykemeldte, arbeidsledige, under rehabilitering eller lignende. Aktiv På Dagtid kalles det for. 

Fantastisk! Her kan man trene på studio, bowle, spille volleyball, trene i basseng, ute trening, tai chi, tennis m.m. 

Unødvendig å si at jeg suste direkte opp i Fløyahallen og meldte meg på :) 

Det som er noe av det beste for min del når det gjelder dette prosjektet er at det er så billig å delta at de dagene man ikke klarer noen ting - sitter man ikke hjemme og gremmes for at man burde vært der siden man har betalt i dyre dommer ;)

Med i dette prosjektet er da Tromsø Treningssenter hvor man kan utføre enkelte av de overnevnte. Så jeg var ikke snauere enn at jeg kastet meg på formiddagstreningen på studio i første omgang.

HELDIGVIS for meg er det da flere som er i lignende situasjon som meg selv som er der på formiddagen - og godt er det. Kom glad og fornøyd med meg selv første gangen og fikk utdelt en "personlig" trener, Oddvar, som skulle vise meg med de ulike apparatene. Syntes jo selvfølgelig at han var litt for snill når han satte på vekter - jeg kunne jo hatt MYE mer! NOT! Etter 3x16 repetisjoner var jeg i en tilstand hvor jeg forbannet at det overhodet lå en eneste liten kloss på. Musklene verket og jeg så mørkt på hele greia. I tillegg kom det inn ei lita jente som sikkert ikke var mer enn rundt 20 år og satte seg ned på apparatet ved siden av meg. Samme øvelsen jeg selv hadde gjort for noen minutter siden - sett bort fra at hun hadde sikkert rundt 40 kilo mer enn meg på vektene.... Tenkte i mitt stille sinn at: "Pøh! Hun tar sikker bare noen få repetisjoner!"  Men neida 3x16 der også.... Motivasjon?? Ikke akkurat der og da nei...

Og hva skjer dagen etterpå? Som vanlig når man har trent for første gang på lenge (selv med lite vekter) så fikk jeg selvsagt gangsperre i muskler jeg ikke ante eksisterte en gang! HURRA for meg og mine impulsprosjekter!

Og det er her ordtaket kommer inn.. Med ondt skal ondt fordrives, så jeg gikk faktisk neste gang og gangen etter det og gangen etter det. 

Jeg er IGANG!

More to come ;)