Peace I give to you...

Endelig fikk jeg snakket med nevrokirurgen - nevrokirurgen med den beroligende stemmen. 

Stemmen som gjør slik at en operasjon i hjernen høres ut som vi skal kose oss sammen i noen timer, ja nesten som en picnic i skogen. Og jeg spør spørsmål. Spørsmål som høres helt syk ut i de de forlater leppene mine når jeg tenker på hvem jeg snakker med, men som inni hodet mitt er fullstendig i sammenhengen.

Og han svarer. Med den stemmen som gjør at skuldrene mine senkes, millimeter for millimeter.

Jeg føler at stemmen smiler når jeg spør hvor mye hår de må barbere vekk. Han svarer på en måte som gjør at jeg innser at han faktisk forstår at dette er viktig for meg. Han forklarer at de går inn omtrent på toppen av bakhodet og barberer vekk så lite som mulig. Som han så fint sa: "Jeg skjønner jo at unge damer som deg gjerne vil beholde så mye av håret som mulig." 

Ja det vil jeg. 

Burde jeg slutte å røyke i forkant av operasjonen? 

Der svarer han, som vi alle vet, at på et generelt grunnlag burde alle slutte å røyke men at det i mitt tilfelle ikke ville ha noen innvirkning på operasjonen.

Burde jeg slutte å drikke vin i forkant av operasjonen? 

Mulig spørsmålet forvirret han for da lurte han med en gang på hvor mye jeg snakket om?? Når jeg da sa: "Gjerne en bøtte dagen før operasjonen!" - lo han og sa at han ville ikke anbefale noen å møte opp i bakfylla til en hjerneoperasjon. Point taken! 

Men noen glass vin var ikke å forakte i tiden før.

Vi snakker også om selve innleggelsen. At når jeg kommer dit skal vi ha en grundig samtale om selve operasjonen, eventuelle komplikasjoner og hvordan det blir etterpå. Og at jeg etter all sannsynlighet får komme hjem igjen rett over helgen hvis alt går som det skal. Noe som bringer meg inn på noe av det som var viktigst for meg å få rede på. Hvem skal operere? 

Og det er han. 

Nevrokirurgen som jeg i løpet av 4 år og noen få møter av en eller annen grunn har fått en slik tillit til. 

Pusten går roligere.

Jeg føler meg heldig og snakker etterpå med Lillian, min venninne som er på besøk, om hvor viktig det er for meg at det var han. Jeg har aldri sett han operere. Aldri snakket med noen han har operert. Men han har min tillit - min hele og fulle tillit - han utstråler noe som får meg til å føle meg trygg.

Til sist sa stemmen, ja dere vet den beroligende stemmen som tilhører mannen jeg stoler på og som får min tillatelse til å gå inn i hjernen min ;

" Nina. Nå skal du fokusere på hvor bra dette blir når vi er ferdige og du blir frisk. Det er det du skal fokusere på. Vi ses snart."

Så jeg er rolig - så rolig at følelsen kan sammenlignes med et vakkert stille vann i solnedgangen. Den type stille vann som er som balsam for sjela. Så rolig er jeg - inni meg.

BRING IT OOOOON! ;)

Tilfeldighetenes spill...

I dag har vært en merkelig dag.

Trøtt som ei burugle grunnet kronisk søvnmangel i natt, men fast bestemt på å ikke sove bort den vakre dagen startet jeg med friskt mot. Eller i alle fall så godt jeg kunne. Viljen var sterk men kroppen svak ;)

Heldigvis har jeg to vakre følgesvenner, blandingshunden Prins Nergård og Viktoria's lille chihuahua Bella, som holder meg i ånde. Så etter en kjapp dusj på mårrakvisten tok jeg begge med på en lang tur i det nydelige solskinnet. Skulle bare få tiden til å gå mens jeg ventet på min herlige venninne Veronica.
Kaffebesøk på formiddagen sier man jo ikke nei til, og hundene var rolige og fornøyde etter turen, så alt lå an til en koselig kaffeskvett i sola.

Lille Bella og Prins Nergård <3
 Ikke det beste bildet, men prøv å få to valper i ulik størrelse til å være rolig samtidig og sammen! ;)

Mens vi sitter ute og skravler og ler kom jeg plutselig på at jeg måtte ringe min x-mann, Jonny, som hadde prøvd å ringe meg mens jeg gikk tur. Jeg fant nemlig fort ut når han ringte at en hund i hver hånd i tillegg til hansker, viste seg å være en umulig oppgave med en ny touchtelefon. Var ikke mye touch med de hanskene på. Det skal være sikkert og visst. Men de som så meg i forsøket hadde det nok morsomt ;)
Så jeg ringer da innimellom skravling og kaffedrikking.

Nyheten han kommer med fikk meg til å nesten sette kaffen i vranghalsen og jeg ble umiddelbart helt skjelven.

Jonny har i flere måneder gått å ventet på en undersøkelse med påfølgende utblokking av en blodåre til hjertet. Og nå hadde han fått time.
INNLEGGELSE SAMME DAG SOM MEG - OPERASJON SAMME DAG SOM MEG!
Det skulle ikke være mulig!!
Som sagt så ble jeg umiddelbart skjelven, så litt hysterisk latter og tilslutt en god dose galgenhumor.

Hvor stor er nemlig sjansen på at dette kan skje?? Jeg er ingen matematiker, så jeg aner ikke - men jeg vil tippe at den ikke er spesielt stor.

Mine reaksjoner kom selvsagt på grunn av ungene. Det får være måte på hva de skal gå igjennom, og jeg tror i mitt still sinn at både mamma og pappa på operasjonsbordet samtidig ikke er noen ønskesituasjon akkurat selv om ikke inngrepene er de verste man kan få. Så jeg ringer til sykehuset - igjen. Her må ting oppklares.
Etter to forsøk tidligere på dagen, så kommer jeg endelig igjennom og den hyggelige damen går gjennom mine innleggelses-papirer og konstaterer at jeg legges inn 4.oktober men opereres ikke før den 6.oktober - IKKE den 5. som vi først har trodd!

O lykke! Det vil si at jeg kan ta meg av mine vakre mens pappaen er inne og når jeg blir trillet inn til operasjon er han på tur ut av sykehuset og kan være der for ungene. Puuuuuuh!

Livet er merkelig dere...og aldeles ikke kjedelig på noen måte. Det skal sant være sikkert :)

Så nå blir det ny ringerunde til skolen for å informere hva ungene har i vente. Nå - ikke bare mamma , men pappa også.....

Så seiler vi på Mjøsa...

....i en sprukken holk...

For de som lagde den sangen føltes det sikkert som når jeg har en av mine utallige søvnløse netter. Slik som i natt. Uansett hvor trøtt jeg er på disse kveldene, gjør svimmelheten slik at hver gang man prøver å lukke øynene føles det ut som man seiler sin egen sjø i senga. Uten holdepunkter what_so_ever.

Til å begynne med er det ubehagelig...veldig ubehagelig. Men etterhvert som jeg har blitt vant til det så blir det nesten spennende å se hvor lenge man holder ut - til kvalmen er så intens at man bare må stå opp igjen.
I natt klarte jeg det til klokken 5. Men nå er jeg kvalm, på en sånn måte at jeg angrer på at jeg ikke sto opp litt tidligere.

Jaja. Får se positivt på det. Jeg er iallefall tidlig oppe om ikke annet. Og nedtellingen fortsetter.